Mitt liv, 10 dagen i beredskapshjem

I dag er det Lørdag og jeg har bare vært her på beredskapshjemmet i 10 dager, sliter meg gjennom dagene vær dag. Tar bussen til sentrum for det meste men ellers sitter jeg i sengen og snakker med pappa, brødrene mine og venninnene mine. Jeg er en by jente og har alltid vært det derfor blir det et problem for meg å være i en så liten bygd spesielt når jeg ikke har noen å gå til. Det er slitsomt og være alene uten pappa, brødrene mine og venninnene mine for jeg trenger noen jeg kan snakke med og være meg selv med. Jeg prøver også å holde kontakt med venninnene mine når jeg er her i buskerud fylke men det er ikke så lett, når jeg var hjemme i stavanger så hadde vi en helt fin kontakt men nå når jeg er her i buskerud fylke så begynner vi å miste kontakten da de aldri har tid lenger til å snakke å holde kontakten. Jeg blir lei og sliten av å være her i beredskapshjem, jeg prøver og holde ut men noen ganger så tar det over. Jeg får ikke sove på nettene og gråter meg i søvn. Jeg skal jo begynne på skolen etter påsken og det har jeg slettes ikke lyst til fordi jeg vil ikke gå på skole her i veggli fordi jeg ikke kjenner noen her og jeg har nettopp begynt på en ny  skole i Stavanger, begynte på den skolen etter høsten 2016 og da blir det litt for voldsomt og begynne på en ny skole igjen når jeg akkurat har kommet meg igang på skolen i stavanger. Jeg sliter også veldig med matlyst etter alt dette som har skjedd, jeg kan gå en hel dag uten å spise. Alt dette skyldes på grunn av mobbing i barneskolen i Sauda kommune, da rektor på denne skolen ikke klarte å løse mobbeproblemet men sendte det til barnevernet som kom hjem til meg med politi på døren og sa at jeg husker feil, det var ikke sånn det skjedde sa de. De ville jeg skulle huske skolen sin versjon det vil si mobbing finnes ikke i Sauda kommune. Deretter fikk vi mange besøk med politi på døren og hvorfor de hadde med politi det var vel for og skremme oss. Så kom det masse anklager mot familien og vi ble uthengt i hele den lille bygda. Vi følte oss både uthengt og truet av barnevernet i Sauda kommune som gjorde at vi måtte selge huset. Alt på grunn av mobbing som ikke finnes i Sauda.

Barnevernet i Sauda beskylder pappa for å ha regime i vårt hjem og det stemmer selvfølgelig ikke da jeg har gjort som jeg selv vil.
Jeg er kanskje en jente med ikke så god selvtillit i noen områder men jeg klarer å stå opp for det jeg står for uten å knekke av meg så lett. Jeg kjemper imot og imot for det jeg står for og vil aldri gi meg hvertfall når det gjelder familie og dem jeg er glad i. Dette skal meg og min familie klare, vi skal klare å motbevise det barnevernet kommer med, sammen er vi sterkere. Jeg lurer på hva som får et menneske til å såre noen så mye at de ikke engang orker å leve, det er litt rart at barnevernet holder på sånn som de gjør de skal jo ikke oppføre seg som noen skurker, de skal liksom være der for barn som trenger det. Jeg derimot trenger det ikke. Jeg har det helt fint hjemme, kunne ikke hatt det bedre men likevel så sitter jeg her og skriver på dette. Kunne ikke vært mer fantastisk? Barnevernet i Sauda kaster bort muligheten og hjelpe de som virkelig trenger det og ikke stå her og tulle og fucke opp familier. Jeg vil ikke leve et liv oppå barnevernet, jeg vil ikke være en del av barnevernet. Det er vanskelig å leve og vær dag så må jeg stå opp med den samme tanken, kan ikke de bare dra seg til hælvete, jeg orker ikke mer så fortsetter de bare, dette er ikke en lek hvis det er det barnevernet tror. Ja det er jo sant de tror jo på alt de. Faen, jeg håpe at en dag så vil dette slutte og barnevernet må stå til rette for det de har gjort.