Når man vær gang møter en vegg på størrelse med Mount Everest

Hva gjør man når det er ingen som forstår, eller tar deg på alvor? Hva skal man gjøre når man roper om hjelp, men ingen hører ropene? Man blir så lei av å rope. Man skriker til man ikke lenger har mer stemme å skrike med

Hvordan skal man kunne ha et normalt liv, når man vær gang møter en vegg på størrelse med Mount Everest? Denne veggen av et monster som blir styrt av makt etater som virkelig ikke vil annet enn å ødelegge og sabotere deg til døden, gjøre alt vondt verre og hver dag blir man slått ned fordi man ikke gjør det man blir bedt om. En vegg med mennesker som tror de vet barnets beste, bare fordi de har såpass mye makt og tjener millioner hvert år. Noen kommer rett fra skolebenken og har verken utdannelse eller kompetanse ved å jobbe i barnevernet, skole og politi. Og det finnes de som har jobbet i sånne stillinger lenge men har ikke utdannelse eller kompetanse i det hele tatt og i mitt tilfelle så referer jeg nå til barnevernsjef i Sauda Hege Michalsen som har fått sparken opp til flere ganger men likevel blitt ansatt som sjef igjen, år etter år.

Hvordan skal man oppføre seg mot andre når man aldri blir hørt, aldri sett, aldri tatt på alvor og aldri respektert som et menneske men man blir bokstavelig talt behandlet som et dyr i bur. Når man aldri får den hjelpen man har krav på eller har behov for. Jeg mener man sier jo selv 100-1000 ganger at hjemmet er et trygt og godt sted og vær men hvorfor blir jeg da kidnappet og bortført fra min familie og mitt hjem? Selv da jeg roper det utholdelig ganger så blir det aldri tatt hensyn til, hvorfor? Hvorfor må man alltid kjempe med nebb og klør? Da sier det seg selv at man blir totalt tappet for energi til slutt.  Man mister rett og slett motet til å leve videre. Fordi man kommer jo aldri noen vei – Null skritt frem, 10 tilbake. null skritt frem, og 10 tilbake.          

Tankekjør: Verden raser mot meg. Alt faller sammen. Jeg mister kontrollen over meg selv. Jeg er redd, jeg er sint, men hva skal jeg gjøre?. Kaos fra ende til annen. Jeg er ikke et verdiløst menneske som lever for at andre skal nøye seg med å ødelegge meg og trykke meg lengre og lengre ned.     

Et rop om hjelp

Jeg blir helt oppgitt over hvordan land vi bor i. Man vil jo ikke leve et sånn liv, hvem vil det?

Noen må snart våkne, hvis ikke kan det gå virkelig galt – å nei, vent. Det har jo allerede gått galt flere steder i landet. Du kan jo bare tenke deg hvorfor ungdom blir kriminelle, gjør hærverk, doper seg og begår drap. Myndighetene legger jo opp til dette selv da ungdom aldri blir hørt, aldri sett, aldri tatt på alvor og aldri respektert fordi det tegnet består av (et rop om hjelp) Skjønner du, eller må du ha dette nærmere forklart? Barnevernet fremstår som at de har fasitsvar på alt – de vet hva som er ?best for deg?

Kan jo bare se på den saken med jenta på sørlandssenteret i fjor. Jenta var 15 år og bodde inn under barnevernets varetekt. Jenta har bodd på 17 forskjellige barnevernsinstitusjoner i løpet av 1 år og du kan tenke deg selv hvordan du ville reagert om du var en kasteball for systemet. Jenta prøvde opp til flere ganger å ta sitt eget liv men så rømte hun fra barnevernsinstitusjon og knivstakk ned to personer på sørlandsenteret, et drap og en med kritiske skader. Hvordan kunne det gå så galt? Jenta er nå dømt til 11-års fengselsstraff for drap og drapsforsøk på sørlandssenteret. Hvorfor? Hun er bare 16 år gammel i tillegg så er hun uskyldig. Ja hun utførte handlingen men ikke vær så dum at du ikke kan se helheten i dette. Jenta ropte om hjelp, men var det noen gang noen som lyttet til henne – nei aldri. Man kan nærmest si at dette var et justismord. Jenta skulle vært frikjent og fått den hjelpen hun har behov for og ikke den hjelpen alle tror vil være best for henne og barnevernet skulle vært straffet og ansatte skulle blitt holdt personlig ansvarlige for sine lovbrudd.

Det begynner med et enkelt spørsmål: Kan noen høre på meg? Ingen svar. Man roper: Hjelp! Fortsatt ingen som lytter, til slutt skriker man i full hals. Man roper og roper om hjelp i håp om at noen skal høre på det en har å si. Ser noen nå? Kanskje. Men plutselig kan det være for sent.